Slovenia 2017

Etter to turer i Italia og en tur i Frankrike var det kanskje på tide å se seg om etter andre land å besøke. Fordelene ved å sykle i mellom- og søreuropa var viktige elementer i vurderingen. Pent og varmt sommervær er i denne sammenhengen det aller viktigste.

Vi utvidet søket vårt fra katalogene til de leverandørene vi hadde brukt tidligere og brukte nå internett aktivt til å søke etter aktuelle sykkelferier. Vi var innom mange ulike land som kunne være aktuelle, men landet til slutt på at Slovenia kunne være et spennende land å besøke.

Slovenia har grenser til land vi kjenner, som Italia, Kroatia og Østerrike, men var allikevel ukjent for oss. Et lite land med bare om lag 2 mill. innbyggere, som ble selvstendig i 1991. Landet er spennende rent geografisk ved at det strekker seg fra Alpene og ned til Adriaterhavet. Landet er frodig og grønt, omtrent halve landet er dekket av skog. Og vi skulle oppdage at landet var relativt tynt befolket utenom de mest urbane områdene.

Via nettsøk fant vi frem til Helia Travel Agencia som holder til i Bled, og som har nettstedet Cycling Slovenia. De hadde flere spennende turer å velge i og vi landet på turen Best of Slovenia - en god tur med totalt 9 sykkeldager. Selv om vi ikke hadde noen erfaringer med dette selskapet fra tidligere valgte vi å bruke dem dirkete og ikke gjennom en annen operatør. Det var helt uproblematisk. De hadde et godt opplegg for hele turen - fra hotellet i Bled til hotellet i Piran. Greie rutebeskrivelser og helt ok sykler. 

Som ved alle andre slike turer starter turen som arrangøren har ansvar for på et hotell i den byen som turen begynner, i dette tilfellet i Bled. 

Bled ligger snaue 40 km fra flyplassen i Ljubljana og det var dit vi ordnet oss flytransport denne gang. Siden vi skulle ulike steder når turen var ferdig måtte vi legge opp til litt ulike reisetider og fly med ulike selskaper. Helia ordnet med transporten for oss mellom flyplassene og hotellet selv om to landet kl 16.45 og de to siste ikke før 21:30 søndag 25. juni. Siden vi ikke var samlet på hotellet før sent på kvelden ble det en sen middag sammen før vi hadde en hel dag til disposisjon i Bled før selve turen begynt.

Vi var innlosjert på Hotel Triglav, en skikkelig klassisk alpehotell fra 1906. Hotellet lå nydelig til og utsikten fra hotellet når vi dro fra gardinene på morgen var fantastisk! Vi brukte dagen i Bled bra, det ble gåtur rundt helle innsjøen (Lake Bled), rotur på vannet med besøk på øya med kirken og klokketårnet, og en tur opp på slottet som har en historie helt tilbake til år 1004. Bled er beskrevet som en av de mest romantiske stedene man kan besøke, og det er i dag et svært attraktivt reisemål både sommer og vinter.

Ideen med å sykle fra hotellet viste seg å være bedre hjemme enn i praksis. Med standard tursykler la vi av gårde fra hotellet, som lå på rett side av vannet for veien vi skulle. Vi rotet oss litt bort en liten stund, men kom oss fort tilbake på rett vei. Vi forstod etter hvert at det var en god grunn for at turarrangøren foreslo transport opp til Pukljuka da vi etter noen få rolige flate kilometer syklet inn i en bakke som varte de neste 12 kilometerne med gode 700 høydemeter stigning. Vi kom oss etter hvert opp til platået og stoppet på sport hotellet for en kaffe og en is. Direktøren kom ut for å hilse på og han var godt kjent med nordmenn, hadde ofte besøk av Ole Einar Bjørndalen fortalte han.

Vi var ikke mer enn kommet oss på syklene igjen etter denne pausen før været slo helt om og det begynte å regne skikkelig. Vi var nå oppe på på turens høyeste punkt og hadde mange kilometer med nedkjøring foran oss. De neste åtte kilometerne tok oss ned igjen nesten alle de de høydemetrene vi akkurat hadde slitt oss opp.  Turen nedover ble en skikkelig våt opplevelse. Vannet fosset nå ned slik at det oppstod små elveløp i veiene, og det flotte alpelandskapet vi syklet gjennom mistet litt av glansen. Vi var kommet et stykke nedover bakkene da BIM roper ut at vi må stoppe - han hadde punktering på bakhjulet. Vi stopper ikke langt fra en gammel garasje som står åpen uten dører - og vi får sykkelen inn der og får av hjulet og skiftet slange. Vi får lasset på igjen og setter av gårde nedover igjen, men det går ikke mange meterne før Morten roper stopp - han hadde punktering på forhjulet. Da var det bare å rusle tilbake til den samme garasjen og gjenta slangeskiftet. Regnet ville ikke helt gi slipp denne dagen og den planlagte ekstraturen til fossefallet Savica med mulighet for taubanetur opp på fjellet ble skrinlagt og vi fant veien til hotellet i Bohinjska Bistrica - Bohinj ECO Hotel

Vi hadde sjekket ut hotellet på forhånd og det var bestilt massasje i spaavdelingen til oss alle den ettermiddagen. Etter en grundig knaing gikk vi ut i landsbyen for å finne en plass for litt mat. Det var relativt fort gjort da dette var et lite sted. Selv om dette er den største landsbyen i hele området bor det ikke mer en 1.500 mennesker der. Vi gikk til sengs med en forhåpning om at neste dag ville bli både lettere å sykle og bedre med tanke på været!

Der hvor turoperatøren på dag 1 hadde lagt opp til transport fra hotellet og opp på fjellet var det denne dagen tenkt at man skulle starte dagen på sykkel, men det var antydet i beskrivelsen at det var mulig å bestille transport også denne dagen. Vi tenkte at det kunne jo ikke være så ille som dagen før, der hvor det var lagt opp til transport så dette ville jo være en grei start.

I motsetning til første dag gikk vi i gang med bakken neste umiddelbart - og det bakken bare fortsatte og fortsatte. Mye skog, men glimtvis utsikt som bekreftet inntrykket fra første dag - et vakkert land. Også denne dagen var det 12 km med stigning før vi var oppe - og vi syklet oppover i bra vær. På toppen var vi oppe på 1277 meter og der lå det et lite alpinsenter med en åpen kafe. Perfekt! Det ble kaffe og en Radler før turen videre. Slovenia viste seg til å ha den beste Radler vi har funnet på tur - kan virkelig anbefales.

Og som første dag, vi har ikke mer enn så vidt tråkket oss av gårde etter kaffen før regnet pøser ned. Og denne gang er det et skikkelig pøsregn. Heldigvis varer det ikke så lenge og vi får helt magiske opplevelser nå solen igjen trekker skoddeteppe vekk og dalføret åpner seg opp. Vi kan stoppe for å ta på tørt tøy og vi forsetter turen nedover dalen i varmt og fint sommervær. Det blir lunsj ute under trærne langs Selška Sora på en liten kro utenfor Zelesniki. (Selška er slovensk for elv).

Vi sykler i gode 7 km etter lunsj så begynner regnet igjen. Kjedelig akkurat nå som stemning var så god. Dette er i et området med lite tett bebyggelse, men vi ser en bondegård rett borte i veien med en brei og god låvebru, så vi bestemmer oss for å stoppe under denne for å se om ikke regnet gir seg.

Vi svinger inn og går av syklene og venter. Vi hadde ikke stått mange minutter før det kommer tre små jenter ut fra låven med hver sin liten kattunge i hendene og som de vil vise oss. Jentene, som viser seg å være to søstre og en venninne, er rundt ti år men snakker litt engelsk. Den ene springer over gårdsplassen og inn i huset, og kommer etter et lite øyeblikk ut igjen. Hun sier at bestemor vil at vi skal komme inn siden det regner.

Det ville vært uhøflig å takke nei, så vi begir oss sammen med jentene over plassen og inn i gårdshuset. Bestemor er på kjøkken og vi får alle plass i slagbenken rundt kjøkkenbordet. Bestemor snakker ikke annet enn slovensk, men ved hjelp av jentene og etter hvert en eldre bror på rundt 14 som snakker bra engelsk får vi en hyggelig prat. Bestemor byr på hjemmelaget snaps til kaffen - den varmet skikkelig. Etter en stund kommer far til ungene og sønnen til bestemor hjem fra arbeid. Bestemor setter middagen hans på bordet og vi får påfyll på snaps'en. Etter nesten to timer ser vi at det ser ikke ut til at regnet helt vil gi seg, men vi finner ut at vi nok allikevel må komme oss av gårde til dagens endelige mål. Vi viste at vi skulle ha ca 10 km igjen til Skofja Loka hvor vi skulle bo for natten. Faren insisterte på å kjøre oss videre, men vi forklarte at vi faktisk hadde betalt mye penger for å sykle og at nå etter kaffe og en liten på toppen nok skulle klare det siste stykket selv i litt regn.

Vi kommer oss ut, finner syklene under låvebrua og trør lett avsted. Og akkurat da stopper regnet igjen. Perfekt! Med kun 10 km igjen av turen på greie veier og helt flatt terreng går siste biten helt fint - helt til det kan være 2-300 meter igjen til hotellet - da smeller det og himmelens sluser virkelig åpner seg. Alt regnet vi har hatt til nå har kun vært en oppvarming - nå er det alvor. Som drukna katter kommer vi frem til det lille hotellet Minihotel litt på utsiden av sentrum av Skofja Loka. Vi får hengt opp alt det våte tøyet til tørk slik at det skal være klart til neste dag. Regnet ser nå ikke ut til å ville gi seg, og det øker på i styrke. Det er ikke restaurant på minihotellet og vi må inn til sentrum. Løsningen blir taxi - i 800 meter - begge veier.....

Skofja Loka er en etter slovensk målestokk en mellomstor by med ca 12 000 innbyggere, med et fin gammel by. Vi fikk dessverre ikke med oss så mye av dette, været innbød ikke på noen form for sightseeing eller slottsbesøk. I løpet av natten passerte det et skikkelig uvær, med sterk vind, mye regn, kraftig torden og heftige lynglimt. Men, vi våknet til en klar, solfylt og rolig morgen. perfekt for den neste korte etappen inn til Ljubljana.

Hotellet vårt lå litt på utsiden av sentrum, så det å ha med en guide på en liten runde inne i byen var en god ide. Vi fikk vært innom flere sentrale steder i byen og fikk med oss litt info om byen og byggene. Hyggelig formiddag! Guiden leverte oss trygt tilbake på M Hotel etter et par timer, men vi hadde da en ny oppgave som vi måtte løse.

Det dårlige været med alt regnet de første to dagene når vi hadde en del heftige nedkjøringer hadde gått hardt utover bremseklossene på syklene og vi måtte fine et sykkelverksted for å få byttet disse. Vi var i kontakt med reisebyrået som viste oss til et lite verksted ikke så langt fra hotellet. Vi fant fram til Damijan Servis, der tok de imot syklene, men måtte ha de til neste morgen. Vi var da klare for litt mat og på veien tilbake mot hotellet fant vi Pri Vodniku, en klassisk kro med strålende mat. På ettermiddagen ble det en ny tur inn til sentrum for å nyte litt med av den fine atmosfæren som denne byen kunne by på.

Det var nok en standard morgen, ut av sengen, inn i sykkelklærne, pakke kofferten, spise frokost og levere bagasjen i resepsjonen slik at den kunne bli fraktet til vår neste destinasjon. I motsetning til alle andre dager måtte vi i dag av gårde for å hente syklene som hadde vært på sykkelsykehuset over natten før vi kunne komme i gang med dagens etappe. Heldigvis var syklene klare, og regningen var avklart at skulle til turoperatøren, og vi var plutselig i gang med ennå en dag på sykkelen. 

Første del gikk i gjennom Ljubljana og siden vi hadde syklet deler av denne allerede en gang dagen før gikk det smertefritt å både komme inn til, gjennom og ut av byen. Det var ikke lenge før vi ble ledet bort fra de trafikkerte veiene og rett inn i nasjonalparkområdet, myrene som til sammen utgjør et område på hele 160 kvadratkilometer, noe som tilsvarer det samme som arealet til kommunene Stavanger, Randaberg og Sola til sammen. 

Området var godt tilrettelagt for sykkel, med gode veier i grus og asfalt omsluttet av store grønne områder gjennomskåret av små vann og bekker. Dette er et området med stort biologisk mangfold.

Vi måtte et stykke tilbake igjen og til landsbyen Brest hvor vi var tilbake på hovedruten. Der lå det et lite gjestgiveri langs veien, Gostilna Mars hvor vi stoppet for lunsj. Vi hadde nå funnet ut at Gostilna på slovensk var det samme som et gjestgiveri eller en kro og egna stoppesteder.

På utsiden av kroen så vi at det allerede var parkert en tursykkel med noe bagasje på, så da var det nok en syklist her allerede. Og vi kom fort i snakk med denne. Det viste seg å være en enslig canadisk dame i sin beste alder som var på en måneds sykkeltur alene i Slovenia, og hun var nå inne i sin siste uke. En hyggelig dame som hadde hatt fine uker alene på veiene, men som nok nå så frem til å nå Ljubljana som var målet hennes. Veien for oss videre til Vrhnika forløp fint og vi var fremme på hotellet Mantova tidlig ettermiddag. Dette var en nok ikke av de mest spennende byene vi har besøkt og det gikk relativt fort å ta en runde for å se på hva de hadde. Det var et lite kjøpesenter så vi fikk svidd av litt penger der, men utover det ikke en by vi husker særlig godt.

Postojna var målet for dagens tur og det gikk greit å finne frem til Hotel Kras. Hotellet lå sentralt ved byens torg og mens vi satt på utsiden for å spise og drikke litt etter turen, fikk vi også med oss et ordentlig slovensk bryllup. Rådhuset lå på andre siden av torget og vi fikk førsteklasses utsikt til fotografering og feiringen.

Postonja er en liten by med rundt 10.000 innbyggere, og også denne var relativ enkel å få oversikt over. Det var noen restauranter å velge i, og for oss ble det denne gang middag på Gostilna Pizzeria Minutka. Rett på utsiden av Postojna ligger ett av de best besøkte turistopplevelsene i Slovenia, Postojna grottene. Vi viste at vi noe senere på turen også ville passere et annet stort grotteanlegg, samt at det på turen neste dag var et annet turistmål vi også ville besøke, så vi bestemte oss for å droppe en stopp i grottene neste dag. Det angret vi ikke på når vi så antall biler på parkeringsplassen når vi passerte denne på starten av etappen dagen etter.

Det er gode rutiner på plass om morgenene, og frokost er spist, bagasjen pakket og vi er på syklene allerede til klokken 09.00. Allerede etter en kilometer passerer vi området med alle parkeringsplassene til grottene ved Postojna, men vi hadde allerede bestemt at dette ikke var dagen for grottebesøk.

Dagens første stopp er slottet i Predjama, som det tar oss en liten time å komme til. Vi bestemmer oss for å være skikkelige turister, og parkerer syklene for noen timer, kjøper billetter og får oss hver vår guide på øret. Et imponerende bygg med en like fantastisk historie. Slottet var faktisk bebodd helt til etter andre verdenskrig, da det ble beslaglagt og omgjort til et nasjonalt museum av Tito og det jugoslaviske kommunistregimet. Kjekk stopp for oss og vi ble en opplevelse rikere. Det ble litt mat og en kaffe før vi av gårde på veien igjen.

Ruten i dag var også i dag i hovedsak på små veier med svært lite trafikk på. Noe dårlig asfalt innimellom, men stort sett greie veier.  Rett etter vi hadde syklet igjennom den lille landsbyen Razdrto ville vi  komme til en lang nedoverkjøring. Turbeskrivelsen var tydelig på at vi måtte svinge til venstre av hovedveien ved skiltet til Otosce. Siden vi har litt ulike preferanser på tempo nedover bestemte vi å møtes i bunn av bakken, og Venke og Morten trødde på nedover først i god fart. Den fantastiske følelsen fart gjorde nok sitt til at vi overså skiltet og fortsatte i god fart nedover bakkene. Etter noen kilometer nedover begynte vi å lure på om vi ikke snart skulle se veien vi skulle ta og stoppet. Etter å ha konfererte med GPS kartene på sykkelcomputeren var det tydelig at vi måtte ha syklet forbi. Da var det bare en ting å gjøre - snu og begynne på den lange oppoverbakken igjen. Vi måtte opp 3 km igjen for å komme til der hvor veien vi skulle ha tatt viste seg å være. Vi håpet at Berit og BIM hadde tatt av på rett vei, men et stykke opp i bakken traff vi de også på vei nedover, så da var det for dem å snu og bli med opp. Vi fant ut litt senere at om vi bare hadde fortsatt nedover ville vi kunne kommet inn på den rette ruten igjen i bunn av bakken, men den lille veien vi kom inn på viste seg å være en smal eventyrvei, på bredde av en sykkelsti. Den slynget seg i hårnålsvinger nedover skogen, gjennom små bondegårder og ut i frodig grøntområde. Vi kom etter hvert forbi stadig flere vinranker og flere små landsbyer. Vi skulle denne dagen finne frem til en plass i en landsby som het Kodreti - der skulle vi bo på Hiša posebne sorte.

Det skulle vise seg at vi var de eneste gjestene på dette stedet denne kvelden/natten, men det la ikke noe demper på oppholdet. Stedet var en perle. Et gjestehus på landet med overnatting, kjent for fabelaktig kjøkken og en prisbelønt vinkjeller. De serverte vin fra distriktet, alt laget av en far, bror eller onkel. Vi fikk servert en fremragende treretters middag, og etter middagen hadde vi booket oss inn på vinsmaking i deres vinkjeller. Dette var et desidert høydepunkt på hele turen - en magisk kveld!

Andre stopp denne dagen blir inne på området til Lipica stutteriet. Dette er verdens største oppdretter av de berømte Lipizzaerhestene - kjent bl.a fra den spanske rideskolen i Wien (og hesten til Pippi).

På området ligger også et hotell, flere spisesteder, mange staller, ridesenter, museum og mye mer. Vi valgte kaffe og en liten pause. Skjedde lite spennende resten av dagen, vi fikk en regnbyge og søkte ly under tak ved en bensinstasjon. At vi husker det viser at det ikke var så mye mer å fortelle.

Selve landsbyen vi kom til hadde ingen ting å by på. Divača var fort gjort å gå igjennom og vi valgt å spise på hotell vi bodde på, Hotel Malovec, denne dagen. Der hadde de en hyggelig gostina. En rolig kveld, boms i seng og klar for en ny dag.

Turen gjennom grottene tok 1,5 time og var en mektig opplevelse. Den største hulen i dette grottesystemet er Martel som er på hele 2.2 millioner m3, 146 meter på det høyeste, 120 meter bred og 300 meter lang. Da kan du plassere Nidarosdomen to ganger ved siden av hverandre og ennå ha 50 meter fra toppen av spirene og opp til taket. Gigantisk størrelse! Vel ute av hulene gikk stien videre nede i juvet før det ble bane opp igjen og vi kunne samles igjen alle for litt mat før turen gikk videre.

Det var en flott dag på sykkelen nedover til kysten, og vi krysset til og med inn i Italia en liten tur før vi kom inn i Slovenia igjen og kom frem til dagens stoppested,  Villa Andor, et lite hotell på utsiden av Ankaran. Hotellet lå fantastisk til med en flott uterestaurant under trærne, men rommene var katastrofe. Venke og Morten fikk et rom øverst i huset som knapt var til å sove i, med hull i veggen m.m. Det er sikkert derfor turoperatøren på denne turen i dag har stopp i Muggia i Italia på et 4* hotell. Vi gjorde det beste ut av det, gikk ned til havet for et bad og tilbrakte resten av kvelden ute i restauranten. Det kan se ut fra nettsidene til Villa Andor til at det har vært en oppgradering av rommene de siste årene - i så fall svært nødvendig.

Vi hadde reist til Bled med forskjellige fly siden vi hadde ulike reiseruter videre fra Piran.

Venke og Morten hadde bestilt henting med taxi på morgenen, den tok dem til flyplassen i Trieste (forøvrig en veldig liten flyplass) hvor de hadde et innenriksfly til Roma. Fra der ble det en tur til Toscana for å være med i et feiende flott bryllup i noen dager før det ble noen dager i Roma på vei hjem.

Berit og BIM ble igjen noen dager på et hotell ved kysten før de dro tilbake til Ljubljana noen dager før de også dro hjem.

Vel hjemme var det bare å gi seg i kast med planleggingen av neste tur!